Skapertunge

Kort fortalt

Skapertunge, eller Bárrah som det heter fra gammelt, er et språk som manifisterer det man sier. Sier man "Dette lyset brenner" på skapertunge, så blir det slik. Sier man "Jeg har hundre gullmynter", så har man det. Men det er to problemer med skapertunge; Det ene er at de fleste ordene på språket har blitt glemt i historien. Med andre ord er det ganske begrenset hva man kan si på språket, og viktige ord som for eksempel død, liv og evig, har blitt borte, som kanskje er like greit. Det andre problemet er at språket slett ikke er ment for mennesker. Språket krever enorme mengder energi, som evige guder har ubegrenset av. Men mennesker har ikke dette, og bruken av skapertunge har derfor kapasitet til å skade, eller fullstendig tilintetgjøre brukeren.  

Opprinnelse

Gudene karakteriseres ved sin evne til å skape ex nihilo - ut av ingenting, og dette gjør de gjennom språket sitt, Bárrah (Gammel-dosh; jeg skaper som jeg taler). Språket deres er koblingen mellom det potensielle og det reelle. Gjennom sin tale realiserer de potensialiteten, og dette skjer direkte og umiddelbart, med ingen andre mediatorer enn selve språket. Språket er derfor ikke som noe menneskelig språk. De menneskelige språkene er redusert til å være symboler, eller som en komponent blant flere komponenter i lengre medieringslenker. Mennesker realiserer potensialiteten gradvis, og språk kan hjelpe dette, men gudene realiserer umiddelbart, og språk er den eneste nødvendige komponenten.   I sagnene om de svunne tider kan man lese om når menneskene ønsket tilgang til denne kraften som i utgangspunktet ikke var ment for dem i det hele tatt. Mange guder ønsket ikke å gi dem tilgang til dette, men andre guder ønsket å gi menneskene en begrenset tilgang. Det var de sistnevnte som gikk seirende ut, og mennesket fikk lov til å lære seg deler av språket. Nøyaktig hvor mye de lærte, og hvor god forståelse de hadde, vet vi ikke. Slike ting har gått tapt i fortidens mørke. Men enkelte ord og fraser er bevart.   Til den dag i dag er det kamp mellom gudene som ønsker at menneskene skal kunne bruke ordene, og de som ikke ønsker det. Det er både gode og onde guder på begge sider. De onde gudene som ønsker at menneskene skal bruke ordene, vil at menneskene skal bruke denne kraften til å legge jorden under seg, i gudenes navn. De onde som ikke ønsker at menneskene skal ha tilgang til ordene, mener at menneskene er skitne lavskapte dyr, som ikke er verdige makten og herligheten som gudene har. De gode gudene som ønsker det, ønsker at menneskene skal kunne glede seg og nyte skaperverket fullt ut, og selv kunne skape og forme verden rundt seg. De gode som ikke ønsker at menneskene skal ha ordene, mener dette er en for stor makt å håndtere for dem, og at menneskene vil komme til å ødelegge seg selv.   Gudene griper i varierende grad direkte inn i verden for å påvirke menneskene, da dette er noe de er uenige om også.    

"Skaperne"

Språket, som i utgangspunktet var ment for udødelige vesener som ikke var knyttet til tid og rom, hentet vanvittige mengder energi og kraft fra brukeren. Men for metafysiske lysende vesener er dette en utømmelig sjø. Slik er det derimot ikke for menneskene. De første brukerne fikk merke dette raskt. Jo mer potensialitet de forsøkte å realisere, jo mer kraft ble tappet fra dem, og som fysiske vesener kunne språket bare hente kraft fra nettopp det, det fysiske. De opplevde derfor å få avbrente lepper, tunger og lunger ved begrenset bruk, eller total tilintetgjørelse ved omfattende bruk. Brukerne, eller "skaperne", ble derfor raskt kjent for sine sorte og oppsprukne munner, og de døde ofte tidlig av organsvikt. Det ble også kjent for å fjerne alt ansiktshår, og for å ha blodige haker på grunn av de alvorlig oppsprukne leppene og fordi de hostet blod. Det hadde derfor omtrent konstant et lommetørkle i hånden som de tørket seg med.   Det utviklet seg etter hvert en tradisjon for de som ville mestre denne talen, hvor sunnhet og fysisk fostring stod sentralt. Jo sterkere og sunnere kropp, jo mer kraft kunne man tåle å miste. Ydmykhet og måtehold ble fremelsket, da man stadig opplevde at ambisiøse og grådige brukere døde, eller påførte verden store lidelser. I tillegg brukte man mye tid på å utforske hvor mye man kunne få til med så få ord som mulig. Man utviklet metoder og teknologi som kunne utnytte relativt korte og enkle fraser av skapertungen til å få til store ting innen jordbruk, medisin og krigføring. I tillegg utviklet man metoder for å begrense brannskaden man fikk av talen. Skapere ble kjent for å alltid ha med seg smørefett til leppene, flasker med kaldt vann til nedkjøling, bandasjer til å forbinde sår, sysaker for å kunne sy leppene dersom sprekkene ble til store kutt, og skrivetavler til å skrive beskjeder dersom de var så forbrente at de ikke kunne gjøre seg forstått. Skapere som hadde blitt så forbrent at kroppen ikke lenger klarte å reparere seg selv ble ofte observert med forgylte masker og broderte heldekkende kapper. På grunn av sine kunnskaper, evner og utstyr ble disse ofte svært ettertraktet av mennesker i nød.   Enkelte berømte (og beryktede) Skapere har blitt anklaget for å bruke metoder hvor man høster kraft fra andre mennesker, slik at man ikke påvirkes selv. Noen begynte å bruke det som ble kalt "Skaperkorpuser" og "Skapertreller". Skaperkorpusen var et menneske som gjennom sterk manipulasjon og tortur har mistet all egen vilje og personlighet, og utelukkende "låner" skapertrellenes vilje. Skapertrellene er de mektige skapernes lydige tjenere, og som hvisker til skaperkorpusene hva de skal si, før korpusene umiddelbart og nøyaktig uttaler ordene, og tar den fulle kroppslige konsekvensen av dette selv.   Noen skapere lærte seg også å helbrede seg selv ved å uttale fraser hvor man "tok" andres livskraft og sunnhet. Dette ble derimot raskt tabu, og ble sterkt fordømt av de fleste skaperordener. Det ryktes likevel at dette fortsatt praktiseres i skjul.   En annen ting som det ofte går historier om, men som aldri har blitt bekreftet, er udødeligheten dette språket kan gi. Dersom gudene gir deg et navn på Skapertunge, så kan du aldri dø så lenge noen fortsetter å bruke det. Man forblir derfor alltid realisert så lenge noen kjenner og bruker navnet ditt. I følge de gamle fortellingene er Miortsesh et slikt tilfelle. Men han gikk til grunne, angivelig i krateret i Mior, for tusenvis av år siden.   Skapere blir også kalt galdrekarer og seidtalere.  

Inkvisisjonen mot skaperne

Etter hvert utviklet det seg bevegelser som mente at dette språket åpenbart ikke var godt for menneskeheten. Dessuten mente man at siden man hadde utviklet mye teknologi for å begrense bruken av Skapertunge, så kunne man utvikle teknologi som ikke trengte Skapertunge i det hele tatt. Det brøt ut mange konflikter på dette grunnlaget. Flere Skaperordener valgte å legge ned skolene og klinikkene sine, og flere skapere gikk i skjul, eller bare sluttet helt å benytte språket. Inkvisisjons-lignende bevegelser ønsket kunnskapen totalt glemt og slettet, og drev heksejakt på skaperne, som ble kalt trollmenn, hekser, volver, osv. I dag er dette fjern fortid, og mange er ikke en gang klar over at dette faktisk har skjedd. De som kjenner historiene omtaler dem som eventyr og sagn. De fleste sporene av Skapertunge er derfor borte. Det finnes likevel steder i verden hvor enkelte ord og fraser er bevart og gjemt for den som måtte tørre å lete. Det ryktes at de utallige hulene på Klippsøyene skal inneholde mange slike hemmeligheter...  

Bruken av Bárrah

Det er ikke bare den korrekte uttalelsen av ordet som er viktig for å manifestere. Intensjonen er også viktig. Du må for eksempel intendere "ild", for å skape ild. Med andre ord er det ikke slik at dersom noen tilfeldigvis sier noe som har en betydning på skapertunge, så skjer det. De må også ha intendert den effekten. "Retning" er veldig viktig for intensjonen. Det betyr at påpekende pronomen og preposisjoner er grunnleggende kunnskap for en skaper. Hvis ikke manifesteres ilden kun rundt deg på en eller annen ukontrollert måte, og blir kanskje ikke varig. Man har ikke sagt noe om varighet, måte, plassering osv.   Rekkefølgen i setningsoppbygningen er også viktig. Den første delen av ordet "Bárrah", betyr "Jeg". "Rah", betyr "skape". Dette er det eneste verbet i skapertunge. Alle andre handlinger må bli substantivisert. Dersom man for eksempel skulle få noen til å løpe, så måtte man si for eksempel; "Jeg skaper hos han løping." Det viktige er at den tingen man skal skape kommer til sist. Retning og måte må komme først. Dette er fordi ting skapes umiddelbart, så dersom "løping" hadde kommet tidligere, ville det skjedd på en måte som skaperen ikke intenderte.  

Kjente skapere

• Miortsesh

• Kethul

• Svartemunn

• Baron Ask Edner

• Sarum den Store (kanskje)

• Den Røde Keiser (kanskje)

• Rora Grisson (kanskje)

• Kaldak (kanskje)