The Trash

I en verden uten konger, presidenter og keisere, er det bare den som er villig til å gå lengst, være mest brutal og være dette først, som får sitte på toppen av pyramiden og kalle seg noe som helst.   I en verden uten slott, palasser og templer, er det bare de monumentene folk flokker seg rundt, som stikker seg ut som en rød kvise i landskapet, og som handeler, avtaler, svik og bedrag arter seg i nærheten av… Bare slike kan sies å være bygninger av en viss status.   I en by hvor den sterkeste har hevdet sin rett i årevis, med trusler og vold, og hvor folk flest lever fra hånd til munn, og med utrettelig gjentagende hverdager… I en slik by er det et sted hvor man kan flykte fra den ellers kafkanske og trykkende luften. Et sted hvor rike og fattige, prostituerte og rikmansfruer, handelsmenn og mordere, arbeidere og slavedrivere, danseløver og drukkenbolter… alle sammen trekker de til The Trash. En fireetages bygning med takterasse og lyskastere som lyser opp bygningen og som danser over himmelen. Bygningen omtåkes av dundrende bass og høylytt prat. Utkastere krangler med overstadig berusede gjester, og slipper pene jenter og rike gjester foran i den over hundre meter lange køen. Store glassfasader gjør at den berusende stemningen inne på klubben siver ut i gatene. Blått lys. Rødt lys. Enten fra politibilene som stadig er i utrykning, eller fra de stadig skiftende taklysene som sveiper strålene sine ut av vinduene. Blinkende hvitt lys fra strober, eller grønne sylskarpe laserlys som jager beina på de som danser. The Trash er eid og drevet av byens farligste og mest ambisiøse mennesker, og er det nærmeste du kommer et maktsenter i mils omkrets. Her inne drikker gangstere med offiserer. Langere og politi gjør forretningsavtaler. Smuglere og butikkeiere skåler og hyller hverandre. Politikere, leiemordere, narkomane og kunstnere, alle danser de på samme dansegulv, og alle shotter de rundt de samme runde bordene.   Hver etage i The Trash har en stor åpning midt i gulvet som går gjennom alle etagene, noe som gjør det mulig å få et glimt av hele klubben fra hver enkelt etage. Taket over åpningene er en glasskuppel som gir et glimt av den mørke himmelen som lyses opp av lasere og lyskastere. Og klubbens estetiske perle, og sentrum av det hele står plasser i første etage, midt under alle åpningene. En statue av en dansende og hylende jente, lettkledd og dekket med gyllent blankpusset kobber. Hun er selve inkarnasjonen av The Trash, og kalles nettopp det. Hun har føttene plantet i første etage, men når med sin utstrakte arm helt opp til glasskuppelen, så hun er synlig fra alle etager. Som en festens gudinne står hun midt i nattklubben, og velsigner all galskapen som utarter seg.   Først etage i The Trash kalles Hot-Floor. Den er fyllt av runde bord, sofaer, barer og divaner. Her er lyset dempet, og musikken er hakket lavere slik at det er mulig å prate, dersom man prater høyt selvsagt. Her møtes folk for å flørte, date, finne seg et ligg for kvelden, kjøpe mindre mengder narkotika og drikke med vennegjengen. Høy latter og travle bartendere.   Andre etage er Strobe-Floor. Her er et åpent dansegulv med røykmaskiner og strobelys. Lukten av svette ligger tykt, folk danser tett, og en travel DJ styrer det hele som en prest styrer en menighet.   Tredje etage er Money-Floor. Hvite skinnsofaer, barer og bord i svart marmor og gylne detaljer. Pent kledde servitører bærer rundt champagne til gjestene som gjør forretninger med store pengesummer.   Takterassen er roligere. Lukten av sigaretter og vape, gråtende jenter som har fått hjertet knust og som holder håret til hverandre mens de spyr. Guttegjenger med giftig guttastemning som ler høyt og slenger upassende kommentarer. Svette og hylende gjester som tar en pause fra Strobe-Floor.   Men i alle disse etagene har én ting til felles. De fylles av uviktige mennesker. Mennesker som ikke har noen reell påvirkning på historiens gang. En dag vil de alle dø. Noen glemmes umiddelbart, andre huskes noen år før de også smeltes sammen med de uskrevne sidene i historiebøkene. De er anonyme. De er de som ikke huskes. De som kun lager spor i den tørre sanden, og som vinden snart visker ut.   Men de andre derimot… For de finnes nemlig noen andre. Det er de som vet å lage permanente avstøpninger i minnenes sement. De som har lært seg å spille det spillet som bare få lærer seg. De som har hevet seg over slike ting som alminnelige mennesker tenker på. Disse menneskene finner du ikke i noen av de overnevnte etagene. Disse menneskene finner du i klubben inni klubben. Det skjulte hjertet. Den usynlige kjernen. Denne klubben kalles Places. Alle disse gjestene gjenkjennes umiddelbart av vaktene, som eskorterer dem høflig og alvorlig til en forgylt mahognidør, innerst i første etage. Døren er til en hver tid låst og bevoktet, og åpnes utelukkende for disse gjestene. I Places nyter gjestene fri tilgang på alt som finnes der inne. Drikke, musikk og mat selvsagt. Men de nektes heller ingenting de måtte ha lyst på. Være seg gjenstander eller personale. I Places nyter gjestene en tilværelse som nærmer seg halvguder. De oppvartes og skjemmes bort. Og dette stedet…denne klubben inni klubben er selve kjernen av gangsternes makt og innflytelse. Som eiere av klubben nyter de mektige menneskers vennskap, takknemlighet og ikke minst, gjeld.